Krigen er tapt - skyldfordelinga er i gang

Wikileaks har klart å få tak i titusenvis av graderte dokumenter om Afghanistankrigen. Her snakker vi enten om en sikkerhetsglipp av helt enorme dimensjoner, eller om en styrt prosess hvor noen i vestlig etterretning/ det politiske liv, har sett det i sin interesse at denne informasjonen nå kommer fram. Jeg vet selvsagt ikke hva som har skjedd, men det er verdt å påpeke at den informasjonen som er lekka ut ikke nødvendigvis er så skadelig for de vestlige interessene som det blir hevdet, gitt at situasjonen i Afghanistan er som den er.

Det negative er at dokumentene viser at antallet sivile drepte i NATO-aksjoner er vesentlig høyere enn det de offisielt rapporterte tallene har vist. Det bidrar til å underminere argumentasjonen for at NATO-styrkene er der for å beskytte afghanske sivile. Men hvor stort PR-tap er dette egentlig nå? Det har lenge vært kjent at NATO-styrker har drept hundretalls afghanske sivile hvert år, mange av dem barn. Argumentet om at Taliban står for flere drap, blir ikke veldig slagkraftig. Det viser da også at opinionen i de aller fleste NATO-land har snudd mot krigen, nå også i det NATO-standhaftige Danmark.

At det i de lekkede dokumentene finns argumenter som kan styrke den folkelige humanitært baserte motstanden mot krigen ytterligere, vil derfor neppe ha noen stor påvirkning på krigens videre gang. Det er uansett ikke mulig å overbevise opinionen i NATO-landene om at dette er en humanitær operasjon som det er verdt å ofre mer for i årene framover. Dette, sammen med det faktum at de militære offensivene i sommer og i vinter har vært spektakulært mislykka og ikke klart å hindre Taliban fra reelt å styrke grepet om stadig større deler av den pashtunske landsbygda, gjør at NATO er i ferd med å erkjenne at krigen ikke kan videreføres, uansett hvor mye man egentlig skulle ønsket det.

Når erkjennelsen om at krigen er tapt, at NATO må trekke seg ut i løpet av få år, og at Afghanistan ikke vil kunne bli den basen for amerikansk og vestlig innflytelse inn i Sentral-Asia som man opprinnelig hadde sett for seg, er i ferd med å synke inn, er det to forhold som må tas hånd om:

For det første må man begrense prestisjenederlaget. Prestisje handler ikke bare om toppolitikeres selvfølelse. Prestisje er også et helt avgjørende våpen i det internasjonale diplomatiet, et våpen som viktige amerikanske og andre vestlige selskapsinteresser også er helt avhengige av for å vinne fram i den globale internasjonale konkurransen. Skal prestisjenederlaget etter et tiår med krig og ødeleggelse i Afghanistan som leder til et totalt militært og politisk nederlag for USA og NATO kunne begrenses, må man komme opp med en veldig god forklaring på hvorfor USA og NATO tapte denne krigen.

For det andre må amerikanske og vestlige geopolitiske interesser rekalibrere seg med utgangspunkt i at man ikke vil ha kontroll over Afghanistans territorium i årene og tiårene framover. Nye geopolitiske strategier og allianser må etableres med rot i dette faktumet.

Begge disse hensynene peker i retning av å gjøre Pakistan til synderen. En pakistansk "dolkestøtslegende" kan trolig fungere ganske effektivt i forhold til hjemlig, og særlig europeisk, stadig mer islamfiendtlig opinion, som forklaring på nederlaget. Aller best vil det fungere i forhold til å sementere den nye alliansen med India.

Etter at Kina nå ettertrykkelig har erstatta Russland som den store globale utfordreren for USAs fortsatte dominans globalt, har det blitt veldig naturlig for USA å alliere seg med Kinas tradisjonelle motpol i Asia, India. Under den kalde krigen var India relativt USA-kritisk og Sovjet-vennlig, og Russland og India har også fram til nå fortsatt å ha et godt forhold. Dette, sammen med det faktum at USA har fortsatt å være avhengig av Pakistan for å kunne nå sine geopolitiske målsettinger i Afghanistan og Sentral-Asia, har bidratt til at USA bare ganske forsiktig har beveget seg over til indisk side i konflikten mellom de to landene, fra et utgangspunkt hvor USA var Pakistans viktigste allierte under den kalde krigen.

Når USA nå er i ferd med å erkjenne at kampen om Afghanistan og Sentral-Asia er tapt, forsvinner også behovet for å også blidgjøre Pakistan. USA står nå friere til å hamre ut en fastere allianse med India. En slik omkalfatring av USAs allianseforhold i Sør-Asia trenger også en forklaring når den skal gjennomføres, og avsløringa av fortsatte pakistanske forbindelser til Taliban, kan slik sett tjene formålet.