Mislykket krig i Libya?

Etter fire måneder med kontinuerlig bombing, synes Vestens strategi i Libya å ha kjørt seg helt fast. På tross av intensivert bombing, inkludert bruk av kamphelikoptere, hjelp fra vestlige spesialstyrker og nå sist, direkte leveranser av våpen fra Frankrike, har ikke opprørsstyrkene klart å oppnå noen markert framgang.

Al-Qadhafi synes å ha konsolidert støtte i breie befolkningslag i de klanene, stammene og regionene av landet som ikke i utgangspunktet støttet opprørerne. Dersom propagandaen fra opprørerne og deres vestlige støttespillere om at kampen enkelt står mellom al-Qadhafi og det libyske folket hadde vært sann, hadde det åpenbart vært en livsfarlig strategi for regimet å dele ut våpen til sivile i massivt omfang, slik det faktisk har skjedd. En slik strategi kan bare være effektiv for et regime som fortsatt har oppslutning i viktige deler, om ikke nødvendigvis flertallet, av befolkninga. En total militær seier for opprørerne, selv med aktiv og direkte støtte fra NATO og ledende NATO-land, framstår som langt mer usannsynlig nå enn for to måneder siden.

Heller ikke på den diplomatiske fronten peker pilene i Vestens favør, tvert imot. Vestens strategi om å isolere al-Qadhafi og øke legitimiteten til opprørsrådet i Benghazi har rett nok oppnådd den forventede arrestordren mot Moammar al-Qadhafi, hans sønn Saif al-Islam, og Libyas etterretningssjef for "forbrytelser mot menneskeheten". Den forventede virkningen av dette var trolig at flere land ville komme ut og fordømme al-Qadhafi samtidig som flere ville "erkjenne" at det ikke finns noen forhandlingsløsning med "forbryteren", noe som ville styrke legitimiteten for en intensivert krigføring og støtte til opprørerne. I stedet framstår det ganske tydelig som at det først og fremst er tiltroen til Den internasjonale straffedomstolen som har fått seg en alvorlig knekk.

Sjefsanklageren ved domstolen, Luis Moreno-Ocampo, har bidratt aktivt til å bekrefte kritikerne av domstolens framstilling av domstolen som mer et propagandaverktøy for vestlige interesser enn en reell og upartisk domstol. I sin tiltalebeslutning har han framsatt en rekke påstander om blant annet bruk av systematisk voldtekt fra Qadhafiregimet som uavhengige menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International ikke har funnet beviser for. I sin offentlige rolle har Moreno-Ocampo derfor i større grad framstått som en politisk agitator, på linje med Sarkozy, Hillary Clinton og ledelsen i opprørsrådet, enn som den nøkterne juristen hans formelle rolle skulle tilsi. Propagandaeffekten av å referere til forbrytelser som ville være gruoppvekkende hvis de var dokumenterte, har dermed i stedet blitt en bomerang mot domstolen ettersom ikke engang vanligvis lojale provestlige medier har funnet grunnlag for å legge framstillinga om at dette beviselig skal ha skjedd til grunn denne gangen.

I forhold til selve krigføringa, hadde nok bombemaktene også regnet med at den skepsisen mot krigen som mange land ga uttrykk for innledningsvis, og som konkret kom til uttrykk gjennom fem avholdende stemmer i da Sikkerhetsrådet stemte over resolusjonen som autoriserer bruk av "alle midler" for å beskytte sivile i Libya, ville avta etterhvert. Om den prinsippielle skepsisen ikke nødvendigvis ville bli borte, så kunne man regne med at motstanden mot krigsmaktenes politikk ville bli dempet av opportunistiske årsaker, ettersom få land ville ønske å komme på kant med de nye makthaverne i oljerike Libya etter at al-Qadhafis posisjon gradvis ble svekket.

Fram til begynnelsen av juni så det også ut til at denne mekanismen var i virksomhet. Russland kom blant annet med litt uklare uttalelser som kunne tolkes som om landet nå var enig i at Qadhafi må fjernes. Samtidig bestemte Tyskland, det vestlige "judaslandet" som hadde stemt avholdende til krigsresolusjonen, seg for å gå lenger enn flere av de aktive bombelandene, deriblant Norge, i forhold til å anerkjenne opprørsrådet som de legitime makthaverne i Libya. Tyskland har også gått med på å levere våpen, om enn fortsatt ikke soldater eller fly, til bombekrigen.

Rundt midten av juni kom imidlertid Russland og Kina ut med en uvanlig klar og samstemt fordømmelse av det de beskrev som en utvetydig krenkelse av Sikkerhetsrådets mandat. Russlands utenriksminister uttalte offentlig at det hadde vært en stor feil av Russland å ikke nedlegge veto mot resolusjonen når man i ettertid ser hvordan bombemaktene har misbrukt resolusjonen. Han uttalte også at Russland ville ta lærdom av dette og aldri igjen støtte eller akseptere denne typen resolusjoner som griper inn i de politiske forholdene i medlemsland. Dette er den direkte bakgrunnen for at det ikke har kommet så mye som en kritisk bemerkning fra FNs Sikkerhetsråd mot regimet i Syria som har slått hardt og brutalt ned på opposisjonsbevegelsen der.

Vestlige stater som ønsker å innføre sanksjoner mot det iranvennlige regimet, og som gjerne så at verdenssamfunnet ga et bidrag til at Assadregimet falt, har ikke oppnådd noe med sine diplomatiske framstøt og har heller ikke klart å mobilisere noen betydelig moralsk forargelse mot Russland og Kina som nå åpent erklærer at de blokkerer en fordømmelse av Syria i Sikkerhetsrådet. Den henvisninga de bruker til hvordan Vesten misbruker Sikkerhetsrådets vedtak og bekymring for overgrep mot sivile i Libya, til å fremme egne politiske målsettinger, på bekostning av mulighetene for fred og reell beskyttelse av sivile, blir sett og forstått i resten av verden.

De siste ukene og dagene har Den afrikanske Unionen også kommet uvanlig klart på banen med åpen og direkte fordømmelse av NATOs bombekrig mot Libya. De arabiske statene som opprinnelig ga støtte til aksjonen, sitter på sin side helt stille i båten. Dermed blir NATO-landene stadig mer isolerte i sin krigsstrategi og al-Qadhafis retorikk om at dette er en vestlig-kolonial krig i korsfarerstil vinner i økende grad gehør også på den arabiske gata, hvor Qadhafi i utgangspunktet, før bombinga starta, ikke hadde noen høyere stjerne enn Mubarak, bin Ali og andre korrumperte arabiske diktatorer.

Det at Vesten verken synes å vinne diplomatisk eller militært for øyeblikket, betyr likevel ikke at al-Qadhafi kommer til å gå seirende ut av konflikten. Tvert imot, sannsynligheten for at han til slutt blir drept av en NATO-bombe er betydelig større enn at han blir sittende med kontroll over landet. For de ledende bombestatene, spesielt Frankrike, vil det prestisjemessige og strategiske nederlaget ved å stanse bombinga og legge til rette for en fredsavtale som innebærer at al-Qadhafi fortsetter å leve fritt i Libya, om enn ikke lenger i en ledende politisk rolle, være så stort at det ikke kan bæres.

Dersom al-Qadhafi blir drept først, vil det prestisjemessige nederlaget ved å inngå forhandlinger med hans ledende støttespillere nok reduseres betraktelig. Det strategiske nederlaget vil imidlertid være like stort. De ledende vestlige stormaktene har satset alle kort på at sluttpunktet på krigen blir en de fakto maktoverføring til opprørsrådet i Benghazi, som også har bidratt aktivt til den propagandamessige nedturen ved å plassere et Quislingsstempel på seg selv ved å åpent og offentlig begynne å love ut lukrative oljekontrakter til land og tilhørende selskaper som har bidratt til å styrte al-Qadhafi allerede før "bjørnen er skutt".

På den måten har det selvutnevnte Overgangsrådet har ikke bare gjort seg politisk uspiselig for store deler av den libyske befolkninga, og skapt økt skepsis i en i utgangspunktet mer vennligsinna arabisk opinion. Den har også redusert utsiktene for å bli internasjonalt anerkjent dersom fredsløsninga skulle ende med en eller annen form for deling av landet. Pilene peker derfor nå langt mer enn for bare en måned siden, i retning av at Libya kan forbli utenfor Vestens kontroll, også om NATO lykkes i å ta al-Qadhafi av dage. Samtidig har de vestlige stormaktene klart å svekke sin evne til diplomatisk gjennomslag i FN, noe som kan bli svært viktig i forhold til den pågående konfrontasjonen med Iran og i forhold til Sudan og delinga av de oljerike grenseområdene mellom Nord- og Sør-Sudan.

På ett viktig område kan det imidlertid synes som om NATO-intervensjonen i Libya har hatt effekt: Den retoriske koblinga mellom vestlige bombemakter og demokratiopprøret i den arabiske verden som har blitt gjort i Libya, kan både ha svekket tiltroen til arabiske demokratibevegelser og bidratt til å styrke den retoriske posisjonen til sittende diktaturer på en måte som samlet sett gjør at det er betydelig mindre sannsynlig i dag enn for to måneder siden at de provestlige diktaturene i andre arabiske stater vil falle på samme måte som Egypt og Tunisia gjorde i vinter.

Om Libyakrigen vil vise seg å bli mislykket i forhold til å sikre vestlig kontroll over Libya, kan den altså indirekte ha bidratt til å konsolidere stillinga for vestligstøtta diktatorer i land som Marokko, Algerie og Jordan, og, ikke minst, i Bahrain, hvor regimet som huser USAs viktigste marinebase i Midtøsten har knust en sterk demokratioppstand i fred i ly av bombene over Tripoli. Men på motsatt side har altså også de vesten-fiendtlige diktatorene i Iran, Syria og Sudan, og deres allierte, spesielt Kina, styrket sin posisjon. Hvorvidt Vesten har vunnet eller tapt strategisk i forhold til sine rivaler i Midtøsten og på den globale arenaen, blir dermed et åpent spørsmål.

Det som derimot synes klart, er at den store taperen i krigen er det libyske folket og dernest den arabiske demokratibevegelsen. Og på sikt er det liten tvil om at en genuin arabisk folkereisning og demokrati i landene som kontrollererer mer enn 60 prosent av verdens gjenværende oljereserver, representerer en vesentlig større trussel mot Vestens økonomiske og strategiske interesser enn det regimene i Kina, Russland og Iran gjør. Fra et kynisk vestlig-imperialistisk perspektiv kan krigen i Libya dermed paradoksalt nok framstå som vellykket likevel, på tross av at alt på overflaten peker i motsatt retning.

Hva ligger bak Libyaintervensjonen?

Janne Haaland Matlary speiler den offisielle krigsretorikken når hun i Klassekampen 5.4 hevder at den pågående bombinga av Libya er en rein humanitær intervensjon. Intervensjonsmaktenes opptreden før og etter avstemninga i FNs Sikkerhetsråd sannsynliggjør imidlertid ikke at målet er å skåne sivile liv. Matlary avviser samtidig olje som motiv ved å vise til at Qadhafiregimet har vært en stabil leverandør de seinere årene. Men den analysen holder ikke når vi ser på Libyas betydning i et lengre tidsperspektiv og i en bredere arabisk sammenheng.

”Henrette borgerne i Benghazi”?
Det er ganske symptomatisk for den offisielle krigsretorikken når Matlary skriver at alternativet til å intervenere var å la Qadhafiregimet ”gå fra hus til hus og henrette borgerne i Benghazi”. Dette er halvveis et sitat fra al-Qadhafi. Delen ”og henrette borgerne i Benghazi” har al-Qadhafi imidlertid aldri uttalt. Dette er noe Matlary legger til.

Ser vi på det som er rapportert fra andre byer som har vært kontrollert av opprørerne, men som al-Qadhafis styrker har gjenerobret, finns det ingen indikasjoner på at gjenerobring har blitt fulgt av massakrer på ubevæpnede sivile. Derimot har det i selve kampene for å gjenerobre byer også gått mange sivile liv tapt, men det har det også gjort som følge av at opprørerne har erobra byer og ikke minst, som følge av bombing fra intervensjonsmaktene.

En langt mer rimelig tolkning av al-Qadhafis trussel, er at den referer til strategien som var tenkt brukt for å nedkjempe eventuelle gjenværende væpna opprørere. Strategien var trolig å skremme flest mulig opprørere bort fra byen, og over grensa til Egypt, for dermed å unngå kamphandlinger og egne tap i størst mulig grad.

Avvisning av fredsforhandlinger
I den grad det kan reises tvil om det reelle motivet til intervensjonsmaktene den dagen FN-resolusjonen ble stemt over, blir alt grunnlag for tvil feid til side når vi ser på opptredenen til intervensjonsmaktene i dagene og ukene som har fulgt etterpå.

Allerede i løpet av det første døgnet med bombing ble al-Qadhafis styrker tvunget til retrett fra Benghazi. Men det at den tenkbare trusselen mot Benghazis befolkning ble avverga, førte på ingen måte til at intervensjonsmaktene har vist så mye som snev av interesse for den andre delen av FN-resolusjonsteksten, den som krever umiddelbar våpenhvile fra begge parter og fredssamtaler. Tvert imot, i de første dagene av bombekampanjen ble al-Qadhafis offensiv raskt snudd til en offensiv fra opprørsstyrkene. Bombinga fortsatte og var og er åpenbart koordinert, etter beste evne, for å hjelpe opprørsstyrkene fram.

Mangelen på interesse for fredsforhandlinger og ønsket om å støtte opp om de militære opprørerne, viste seg også i ukene før al-Qadhafis styrker sto utenfor Benghazi. Initiativet til fredsforhandlinger som Venezuelas president Hugo Chavez fremma tidlig ble ikke bare hånlig avvist. Det ble heller ikke møtt med noen former for motforslag som grunnlag for forhandlinger.

Spørsmålet om forhandlinger ble avvist med referanse til at det uansett ikke ville kunne føre fram, at al-Qadhafi er en gal mann og lignende. Denne retorikken tar imidlertid ikke hensyn at al-Qadhafi nettopp har vist seg sårbar overfor internasjonalt politisk og diplomatisk press de seinere årene, og blant annet frivillig rapportert inn sitt program for anskaffelse av masseødeleggelsesvåpen nettopp på en slik bakgrunn.

Det er selvsagt ikke gitt at forhandlinger i internasjonal regi ville ført fram, men det påfallende er at de nåværende intervensjonsmaktene har vært langt mer kategoriske i sin avvisning av en mulig forhandlingsløsning mellom Qadhafiregimet og opprørerne enn Qadhafiregimet selv.

”The Libyans needed some bombing”
Leser man situasjonen ut fra aktørenes handlinger snarere enn aktørenes ord, framstår det som klart at ønsket om å intervenere militært til fordel for opprørerne har vært like tydelig i denne situasjonen som det var i forhold til Jugoslavia i 1999, da USAs daværende utenriksminister Madeleine Albright uttalte at ”The Serbs needed some bombing”. Ingen har uttalt tilsvarende at ”The Libyans needed some bombing”, men intensjonen er likevel like klar.

Viljen til å støtte opprørsstyrkene militært, ble tydeliggjort i en tidlig fase av opprøret, da et følge av britiske spesialsoldater ble pågrepet av opprørerne i det østlige Libya. Formålet med dette som ble en kortvarig diplomatisk fadese, var helt tydelig å knytte forbindelser til opprørsbevegelsen. Britenes ønske om å intervenere ble på det tidspunktet ikke tatt vel imot av opprørerne som fortsatt hadde tro på militær seier ved egne krefter.

At intervensjonen ikke skjedde tidligere enn den gjorde, har altså ikke noe å gjøre med at intervensjonsmaktene nølte men til slutt så seg ”presset” til å gripe inn, slik det framstilles i den offisielle retorikken. Viljen og ønsket om å gripe inn til fordel for opprørerne var sterk og markert allerede tidlig. Det som manglet før Qadhafiregimet var i stand til å slå opprørerne på defensiven, var først og fremst den politiske støtten til intervensjon fra opprørerne selv. I tillegg er det klart at intervensjonsmaktene også hadde behov for en dramatisk og tilspissa situasjon for å kunne legitimere retorikken om at intervensjonen har en humanitær og ikke en politisk begrunnelse overfor FN og overfor en krigstrøtt hjemlig opinion.

Hvorfor støtte opprøret?
Det store spørsmålet er ikke om det er ønsket om det er regimeskifte eller beskyttelse av sivile som er motivet for intervensjonen, men hvorfor intervensjonsmaktene nå ser seg tjent med å støtte væpna opprørsgrupper som søker å styrte Qadhafiregimet.

Janne Haaland Matlary hevder at dersom Vestens behov for sikre og stabile oljeleveranser hadde vært hovedmålet, ville det vært et argument for å akseptere at al-Qadhafi fikk slå ned opprøret og stabilisere sitt regime i fred. Bakgrunnen for å hevde dette er at Libya de seinere årene har vært en relativt stabil leverandør av olje og gass til Europa. Landet har også blitt åpnet for utenlandske investeringer i olje- og gassektoren, noe særlig britiske, franske og italienske, men også norske, oljeselskaper har dratt fordel av. Slik sett kan det framstå som paradoksalt at det nettopp er de landene som har vært nærest involvert med Qadhafiregimet økonomisk som har gått i spissen for militær intervensjon mot regimet.

Det har blitt spekulert fra enkelte hold at en del av begrunnelsen kan ligge i at al-Qadhafi i månedene i forkant av opprøret søkte å reforhandle avtalene som internasjonale oljeselskap opererer under i Libya, med sikte på å sikre den libyske staten en større andel av verdiene. De selskapene og de landene som i utgangspunktet er tyngst involvert i energisektoren i Libya er dermed også de som vil kunne tape mest på dette. Etter mitt syn kan utsiktene til økonomisk tap for tunge selskaper ha vært medvirkende, men er trolig ikke i seg selv viktig nok til å være utløsende årsak til at Frankrike og Storbritannia nå åpenbart ser sine interesser best tjent ved å styrte Qadhafiregimet gjennom å støtte opprørerne militært.

Arabisk oljes betydning
Viktigere enn både kortsiktig leveransesikkerhet og enkeltselskapers profittinteresser, er den betydninga Libya vil kunne spille geopolitisk. Den overordna målsettinga for USA og Vesten i forhold til den arabiske verden, er å opprettholde regimer som er sikkerhetspolitisk avhengige av Vesten, og som dermed aldri vil kunne inngå i noen antivestlig front. Dette er helt avgjørende ettersom den arabiske verden raskt og effektivt vil kunne destabilisere Vestens økonomi gjennom å holde igjen på oljeleveransene.

Hvor dramatisk virkninga av en eventuell oljeblokade vil kunne være, ble demonstrert under oljekrisa i 1973. Den gangen var USA fortsatt nær selvforsynt med olje, og den arabiske verden spilte samla sett ikke en så stor rolle som oljeleverandør som situasjonen er i dag.

I årene framover vil verdens avhengighet av arabisk olje bare tilta. Gulfstatene Saudi-Arabia, Kuwait, De forente Arabiske Emirater, Qatar og Oman innehar samla omtrent 44 prosent av verdens totale gjenværende oljereserver. Legger man Iraks 11 prosent, Libyas 3 prosent, Algeries 2 prosent og rundt 1 prosent til sammen for Sudan, Egypt, Marokko og Yemen, finner vi at den arabiske verden aleine kontrollerer over 60 prosent av all verdens gjenværende olje.

Bildet blir ikke lysere for Vesten av å vite at de ikke-arabiske landene med virkelig store konvensjonelle oljereserver er Iran, med 11 prosent, Venezuela med 7 prosent og Russland med 6 prosent av verdens totale gjenværende konvensjonelle reserver. Med unntak av de arabiske landene, er Canadas høyst ukonvensjonelle og miljøkontroversielle oljesandforekomster de eneste potensielle oljereservene av betydning som befinner seg i land med en grunnleggende provestlig geopolitisk orientering. Libyas oljereserver er aleine større enn USAs.

USAs supermaktsstatus og Vestens globale politiske og økonomiske dominans står derfor foran et ganske umiddelbart og dramatisk fall om så skulle skje at de provestlige regimene på den arabiske halvøya skulle falle og bli erstatta med regjeringer med ønske om og mot til å bruke oljemakta til å presse USA og Vesten. En demokratisk revolusjonsbølge i den arabiske verden som får skylle uhindra gjennom hele regionen, ville gjort et slikt scenario høyst sannsynlig.

Libyas rolle i geopolitikken
De arabiske diktaturstatene har spilt på lag med USA og Vesten som har erklært Iran som den store trusselen mot regionen. Selv om skepsisen mot ”perserne” også har en historisk rot i de arabiske folkemassene, er det ikke slik at befolkningene i de fleste arabiske land deler regimenes hat mot, og frykt for, det sittende iranske regimet. Tvert imot er det grunn til å tro at Irans president Ahmedinejad er vesentlig mer populær på gata i mange arabiske land enn han er på gata hjemme i Iran.

Det overveldende flertallet av arabere ser på Israel som den store trusselen, og solidariteten på folkenivå med palestinerne er sterk. Framtidige arabiske regjeringer som er avhengige av folkemeninga vil derfor ganske garantert innta en langt tøffere tone mot Israel og en tilsvarende mer forsonlig tone overfor Iran enn det de sittende diktaturene stort sett har gjort.

Selv om det enda ikke er avholdt noe demokratisk valg i Egypt, har utsiktene til å måtte konkurrere i et kommende demokratisk valg allerede ført til en markert endring i Egypts geopolitiske orientering. Mest tydelig kom dette til uttrykk da Egypt nylig, for første gang etter revolusjonen i Iran i 1979, lot et iransk marinefartøy passere gjennom Suezkanalen.

Både i Egypt og Tunisia vil islamske politiske partier med basis eller utspring i Det muslimske Brorskapet kunne komme til å gjøre det sterkt i de kommende valgene. Men også politikere med basis i de fortsatt sittende sekulære politiske maktstrukturene posisjonerer seg i forhold til kommende valg med en tøffere linje overfor Israel.

Egypt spiller en viktig geopolitisk rolle gjennom å være det folkerikeste og kulturelt dominerende landet i den arabiske verden, og gjennom sin kontroll over Suezkanalen. I motsetning til mange andre arabiske land, er imidlertid ikke Egypt eller Tunisia viktige oljeland. Egypt har noe olje, men har nylig godt fra å være en liten netto eksportør til å bli netto importør. Tunisia har ingen olje eller gassforekomster av noen betydning. Aleine vil de to arabiske landene hvor demokratiske revolusjoner ser ut til å kunne lykkes derfor ikke utgjøre den dramatiske trusselen mot vestlig dominans som det revolusjoner på den arabiske halvøya ville betydd.

Det faktum at Egypt og Tunisia ikke er oljeland begrenser også disse landenes handlefrihet i forhold til Israel, USA og Vesten. Spesielt Egypt vil være økonomisk sårbart for kutt i bistanden fra USA og eventuelle økonomiske sanksjoner fra Vesten, i tilfellet en ny demokratisk regjering for eksempel skulle komme til å åpne grensa mot Gaza og slik underminere den israelske blokaden av Hamasregjeringa.

Dersom Egypt og Tunisia fikk støtte fra det oljerike nabolandet Libya for en slik ny og tøffere politikk mot Israel og Vesten, ville en slik nordafrikansk blokk være betydelig mer robust mot slike sanksjoner. Spesielt Sør-Europas avhengighet av libyske olje- og gassleveranser ville betydd at USA ville fått store problemer med å få med EU på en sanksjonspolitikk overfor et folkestyrt Egypt og Tunisia.

Dersom de nordafrikanske arabiske landene skulle bli i stand til å føre en ny og tøffere utenrikspolitikk mot Vesten, vil dette lett forplante seg også til andre og enda mer oljerike arabiske land. Spesielt Irak vil kunne bevege seg mer i den retninga. De eneveldige Gulfstatene vil da kunne risikere å bli stående isolert med en provestlig utenrikspolitisk linje, noe som vil gjøre disse landene enda mer sårbare for opprør.

Bevisstheten om dette vil kunne være nok til at også Saudi-Arabia vil kunne reorientere kursen. Dette er tross den proamerikanske og Iranfiendtlige geopolitiske orienteringa også et land som aldri har anerkjent Israel og som er ideologisk forplikta på islamsk og arabisk solidaritet. Dermed vil marerittscenarioet for Israels og USAs og Vestens geopolitiske strateger kunne nærme seg en realitet, spesielt i en setting hvor det eventuelt skulle oppsto nye konfrontasjoner mellom Israel og palestinerne av typen Gazakrigen i 2008/2009.

Al-Qadhafis og opposisjonens posisjoner
Spørsmålet er så hva slags libysk regime som eventuelt ville kunne inngå en allianse med nye, demokratiske og mer USA og Israel-kritiske regjeringer i Egypt og Tunisia; Qadhafiregimet eller opposisjonen?

Svaret er i utgangspunktet begge. Janne Haaland Matlary har rett i at al-Qadhafi har framstått som en stabil forretningspartner for oljeimportørene i Sør-Europa. Men han har en fortid som rabulist og selverklært antiimperialist, og det er grunn til å tro at tilnærminga til Europa og Vesten de seinere årene har vært mer av taktisk karakter enn motivert av ideologisk overbevisning. Al-Qadhafis primære drivkraft er sin egen politiske og fysiske overlevelse, så dersom han hadde oppfatta at han ville ha mer å tjene på å gå i kompaniskap med antivestlige krefter i regionen, er det liten grunn til å tro at han ville ha nølt.

Når det gjelder den libyske opposisjonen er den i liten grad organisert og dermed generelt ganske uoversiktelig. En del av opposisjonen, særlig den som i stor grad har oppholdt seg i eksil i Europa, er knytta til det tidligere kongehuset som al-Qadhafi styrta i 1969. Andre deler har en islamistisk orientering, hvorav noen har forbindelser til Al-Qaida mens andre har forbindelser til Det muslimske Brorskapet. Den tredje og tilsynelatende dominerende delen av opprøret i dagens opprørsledelse, er krefter som har vært knytta til Qadhafiregimet men som har røket uklar med Qadhafi av personlige årsaker, eller som krysset over til opposisjonen av opportunistiske årsaker.

Trolig er det de delene av opposisjonen som har en islamistisk orientering som står sterkest i befolkninga. Dersom Qadhafiregimet hadde falt som følge av opprøret, uten vestlig innblanding, ville er det derfor svært sannsynlig at et framtidig Libya ville lagt seg på en mer, ikke en mindre, vestkritisk politisk linje enn dagens.

Mulige effekter av intervensjon
Ved raskt å indikere vilje til å gi opprørerne militær støtte, har de vestlige intervensjonsmaktene styrket de kreftene innad i opprørsledelsen som har de næreste forbindelsene til Vesten i utgangspunktet. Slik situasjonen ser ut nå, mangler opprørerne imidlertid tilstrekkelig brei folkelig oppslutning i andre deler av landet enn på den østlige halvøya Kyrenaika. Spesielt påfallende er det at størstedelen av hæren synes å forbli lojale mot al-Qadhafi. Dette gjør opprørerne enda mer avhengige av vestlig støtte framover.

Per i dag er det to scenarier som kan framstå som sannsynlige: Det første er at NATO intensiverer støtten til opprørerne gjennom økt bombing og økt etterretningssamarbeid på bakken slik at opprørsgruppene til slutt kan marsjere inn i Tripoli som seierherrer.

Det andre er at det inngås en våpenhvile hvor opprørerne beholder kontroll over den østlige delen, mens Qadhafiregimet beholder kontrollen i den vestlige av Libya. Flere land vil da komme til å følge Frankrikes eksempel og anerkjenne den provisoriske regjeringa i Benghazi som Libyas legitime regjering. Qadhafiregimet i vest vil bli holdt nede med sanksjoner, mens Benghaziregimet vil få igang igjen oljeproduksjonen.

Uansett om den provisoriske Benghaziregjeringa ender med å få kontroll over hele Libya, eller bare den oljerikeste østlige delen, vil den være sårbar fra to hold. Ved en deling vil det vestlige Libya være langt mer folkerikt og vil stå sterkere militært ved en eventuell gjenoppblussing av stridighetene. Ved en seier er det sannsynlig at Qadhafilojalister med base i hans egen og allierte stammer vil organisere motstandsceller mot det de vil anse som en Quislingregjering, etter modell av hvordan Saddamlojalister organiserte motstandskamp de første årene etter Irakinvasjonen.

For det andre er det ikke usannsynlig at det vil bryte ut intern strid mellom de gruppene som per i dag står sammen mot Qadhafiregimet. Spesielt de Al-Qaida-affilierte elementene blant opprørerne vil raskt komme til å vende våpnene sine mot den relativt sekulære og vestligorienterte Benghaziregjeringa. Og de vil raskt kunne få mer suksess mot en slik relativt svak regjering enn de har hatt mot Qadhafiregimet. Dette er trolig også noe av den taktiske begrunnelsen for at Al-Qaidaelementer nå slåss side om side med CIA-støtta vestorienterte opposisjonelle mot al-Qadhafi.

I alle tilfeller vil den provisoriske regjeringa stå så svakt at den med stor sannsynlighet vil søke om støtte fra en NATO-leda ”stabiliseringsstyrke”, etter modell av ISAF i Afghanistan. Når Libyas ”legitime regjering” ber om slik støtte, er det ikke formelt å regne som okkupasjon, selv om det for alle praktiske formål likevel vil fungere slik.

Flate og ganske folketomme Libya er lettere å holde kontroll over med avanserte moderne vestlige våpen enn folketette jordbrukslandsbyer i Mesopotamia eller fjellrike distrikter i Afghanistan. Det er derfor sannsynlig at et provestlig regime i Libya vil kunne stabiliseres ved hjelp av en mer begrensa militærstyrke.

Dermed har Vesten oppnådd å få en strategisk viktig militærbase i Nord-Afrika og samtidig sikra seg et regime som er sikkerhetspolitisk avhengig av Vesten, og som dermed ikke vil spille på lag med nye demokratiske og potensielt vestenkritiske regjeringer i Egypt og Tunisia. Dermed vil man også ha langt bedre mulighet til å holde kontroll med utviklinga i disse landene og den arabiske verden for øvrig, enn det så ut til for bare få uker siden, etter at Mubarakregimet falt.

Israel - "Midtøstens eneste demokrati" - ønsker å forbli det

Gjennom opprøret mot diktaturene i Tunisia og Egypt, har USA vist vaklende og usikker holdning. Det samme har mange ledende politikere og toneangivende synsere i Vest-Europa. Dette skulle i utgangspunktet vært oppsiktsvekkende. Hvorfor støtter ikke landene som hevder seg å være ledere for "Den frie verden" utvetydig opp om demonstranter som krever reelt demokrati i land som i årtier har vært brutale diktaturer?

Det eneste vestlige landet som gjennom de siste ukenes hendelser har vist en helt konsekvent holdning til hendelsene er Israel. Israel har konsekvent avvist tanken om demokrati i Egypt. I mye av retorikken snakkes det om farene knyttet til Det muslimske Brorskapet. Det snakkes om faren for terrorangrep og om faren for islamisering og, dermed, selvmotsigende, om hvordan demokratisering kan "true demokratiet". Men Israels motstand mot egyptisk demokrati, og demokrati generelt i noe arabisk land, handler verken om Brorskapet eller om islamisme generelt. Det handler om at Israel har kunnet ture fram med folkerettsstridige anneksjoner av palestinsk land nettopp fordi de har hatt stilltiende aksept, og sikkerhetspolitiske allianser, med de arabiske diktatoriske regimene, som ingen demokratisk valgt arabisk regjering, islamistisk eller sekulær, noen gang kunne gått med på.

Dette sies nå også helt åpent av Israels egne støttespillere. Artikkelen nedenfor har jeg henta i sin helhet fra Med Israel for Fred sin hjemmeside.

Hva ønsker egentlig Obama med Egypt?
Publisert: Tirsdag 8. februar 2011
Av Kenneth O. Bakken

Det er ikke så lett å forstå måten amerikanerne slåss for egne interesser i Egypt, mener Zvi Bar'el som er journalist i den israelske avisen Ha'aretz.

USAs politikk i Midtøsten har de siste årene blitt kritisert, både fra israelsk og arabisk hold, for å være vinglete og usikker. De samme tendensene mener mange å ha sett i håndteringen av demonstrasjonene i Egypt.

Fryktelig feilvalg
President Barack Obamas administrasjon krevde først Egypts president Hosni Mubaraks umiddelbare avgang og demokratiske reformer allerede på et tidlig tidspunkt av demonstrasjonene. Både israelske og amerikanske analytikere har karakterisert dette som et fryktelig strategisk feilvalg.

Egypts regjering har vært en av USAs tetteste allierte i Midtøsten. Det faktum at amerikanerne valgte å snu ryggen til dem ved første mulighet, sender et dårlig signal til landets andre allierte i Midtøsten. Ikke minst i Israel har man vært bekymret for om noe liknende kan skje i framtiden med deres forhold til Washington.

Skiftet kurs igjen
Dessuten kan et demokratisk Egypt slå beina under det tette samarbeidet Egypt har med USA, fordi islamistene kan komme til makten, frykter man. Bekymringen har ikke minsket den siste uken. Slagordene demonstrantene har skreket ut over Tahrir plass i Kairo har vært imot Israels blokade av Gaza, amerikaniseringen av arabisk kultur og krigen i Irak.

Til slutt innså Obama-administrasjonen disse problemene, da de søndag tilsynelatende skiftet politisk kurs - igjen. Søndag påpekte utenriksminister Hillary Clinton under en pressekonferanse at Egypts grunnlov krever nytt valg 60 dager etter at Mubarak har gått av. På nåværende tidspunkt ville en slik situasjon ført til kaos. Dessuten er det ikke tid nok til å organisere et rettferdig og åpent valg.

Kan ikke få i pose og sekk
Midtøsten-analytiker for Ha'aretz, Zvi Bar'el, er ikke overbevist om at amerikanerne heller denne gangen har forstått sitt eget eller Israels beste.

USA ønsker fortsatt et demokratisk Egypt, på tross av farene ved det. Men demokratiseringen skal nå skje i ordnede former. Ikke som en revolusjon, men som en planlagt prosess.

- Men det er umulig å ønske demokrati og samtidig være imot Det muslimske brorskap, å ønske at Mubarak skal gå av raskt og samtidig sørge for at den neste presidenten ikke er fra venstresiden (islamistene, und. anm.), skriver han.

"Våre" muligheter
Fullt så skeptisk uttalte ikke president Barack Obama seg da han ble intervjuet av nyhetskanalen Fox News søndag.

- Det er mange sekulære mennesker i Egypt. Det er et stort antall lærere og et sivilsamfunn i Egypt som også ønsker å komme i forgrunnen. Så det er viktig for oss å ikke si at våre eneste to muligheter er Det muslimske brorskap eller et undertrykket folk, sa presidenten.

- Han understreket "våre" - USAs "muligheter" - ikke Egypts. Men demonstrasjonene var ikke for ham, arresterer Bar'el ham på.

Sekulært Egypt ingen garanti
Til slutt peker den israelske journalisten på et opprør i Egypt i 2004, gjennomført av bevegelsen Kifaya ("nok er nok") som et eksempel på at Obama kan ta feil. Denne grupperingen protesterte mot utsiktene til at presidentmakten i Egypt skulle gå i arv, slik kongeposisjonen gjør i Norge. Det var en sekulær organisasjon med velutdannede egyptere, men som likevel tok til orde for en full konfrontasjon med "det zionistisk-amerikanske prosjekt".

- Disse var ikke fra Det muslimske brorskap, minner Bar'el om.

Selv ikke de sekulære kreftene i Egypt er altså en garanti for at amerikanske og israelske interesser ivaretas i et demokratisk Egypt, er hans poeng.

Det muslimske Brorskapet, USAs, Israels og Egypts framtid

Det er ikke lenger noe spørsmål om hvorvidt Januarrevolusjonen i Tunisia vil føre til at Mubarakregimet i Egypt faller. Det som er spørsmålet er bare om regimet vil falle raskt og brutalt, som Ceaucescu-diktaturet i Romania, eller gli over som regimet i DDR og andre østblokkland. Noen dager så det ut til at Mubarak styrte mot en Ceaucescu-aktig avgang da han forsøkte å mobilisere sikkerhetsstyrker i sivil forkledning til fysiske og voldelige angrep på demokratidemonstrantene. Nå synes utviklinga å gå mer i retning av styrt avvikling, med visepresident Omar Suleiman i rollen som Egon Krenz.

Strategiomlegginga fra regimet har utvilsomt sammenheng med reaksjonene fra flertallet av vestlige ledere, inkludert USA. I valget mellom et demokratisk Egypt hvor regjeringa lytter til folkets vilje, og et militant antivestlig revolusjonært regime, sammenlignbart med regimet som kom til makta etter den iranske revolusjonen i 1979, synes de fleste velge det første. Det eneste landet som synes å foretrekke sistnevnte, er Israel.

Israels største skrekk
Det verst tenkelige scenarioet for israelske politikere er verken økt terrortrussel eller åpen krig. Det verst tenkelige scenarioet er en samlet front av demokratiske arabiske stater som bruker sin økonomiske makt med kontroll over mer enn 50 prosent av verdens totale gjenværende oljereserver til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å respektere folkeretten. Det å trekke seg ut av alle okkuperte områder på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og demontere alle de folkerettsstridige bosettingene her, vil framstå som nær det totale nederlaget for den religiøse og ultranasjonalistiske sionismen som styrer Israel i dag. For disse kreftene vil en generell fredsavtale med de arabiske naboene og anerkjennelse av Israel bak grensene fra før 1967 være en svært mager trøst for å oppgi viktige bibelske områder på Vestbredden, og, i særdeleshet, Øst-Jerusalem.

Trolig ser også Israel at Mubarakregimet nå er undergangsdømt, men dersom det hadde lyktes å få Vesten til å støtte regimet til det siste, og dermed dratt revolusjonen i militant og gjerne islamistisk retning, ville det gjort revolusjonen mindre attraktiv. Det kunne hindret videre spredning til land med enda mer makt til å presse USA og Vesten, og dermed også til å påføre Israel nederlag. Det dreier seg særlig om faren for spredning til det mest oljerike av landene, Saudi-Arabia, men også andre olje og gassrike land. Særlig i Algerie har tendensene til opprør allerede vist seg tydelig allerede.

Et militant Iranvennlig islamistisk Egypt ville reint sikkerhetsmessig fungert som et gigantisk "Gaza" i dobbelt forstand for Israel. På den negative sida ville mulighetene for "ville" rakettangrep fra militante grupper økt. Det samme ville faren for åpen krig. Men på den positive sida ville en slik trussel kunne bidratt til å øke den militære og økonomiske støtten fra USA ytterligere, og styrke Israels politiske posisjon i opinionen i Vest-Europa. I en eventuell militær konfrontasjon vil Israels militære fortsatt være overlegne, både konvensjonelt og i det at Israel fortsatt er Midtøstens eneste atommakt.

USAs holdning
Som en refleksjon av denne holdninga fra Israel, har også de mest militante nykonservative kristensionistiske kreftene i det republikanske partiet i USA kritisert Obamaadmininstrasjonen for ikke å støtte opp om sin gamle allierte. De har vært helt åpne på at retorikken om demokrati ikke må overordnes den uforbeholdne underdanigheten overfor Israels interesser som har preget USAs utenrikspolitikk de siste tiårene.

Hillary Clintons første uttalelser ble av de fleste tolket som en klar støtte til Mubarak. Men ettersom utviklinga gjorde det tydelig at hendelsene i Tunisia hadde blåst bort mye av den angsten for regimet som hadde holdt det egyptiske folket nede gjennom tiår, kom Obama tydeligere på banen med langt mer eksplisitt støtte til prinsippene om demokrati, og med implisitt kritikk av forsøkene på å bruke vold for å slå ned folkeopprøret. For USA, som allerede er overanstrengt med krigen i Afghanistan, og som nesten fullstendig har mistet det geopolitiske grepet om sin egen "bakgård" i Latin-Amerika, framstår et nytt militant oppmarsjområde i Egypt etter en voldelig antivestlig revolusjon som langt verre enn et egyptisk demokrati. Det betyr ikke at ikke også strategene i Washington ser at demokrati i Egypt betyr en klar svekkelse av USAs posisjon i Midtøsten sammenlignet med situasjonen slik den var så lenge Ben Ali- og Mubarakdiktaturene holdt stand.

Demokrati og Palestinasak
Hva betyr så et egyptisk demokrati i praksis? Hvem vil komme til makta? Spesielt på den sionistiske høyrefløyen, er det mange, også i Norge, som peker på Det muslimske Brorskapet, som uten tvil er Egypts største og best organiserte opposisjonsgruppe. Det er på ingen måte gitt, ikke engang sannsynlig, at Det muslimske Brorskapet vil vinne flertall om Egypt organiserer et reelt fritt valg til høsten eller tidligere. Tvert imot er det sannsynlig at politikere med bakgrunn i Mubaraks parti, som Mohammad Al-Baradei og/eller generalsekretær i Den arabiske Ligaen, Amr Moussa, vil oppnå vel så stor oppslutning som partier og politikere som er direkte knyttet til Brorskapet. Derimot er det sannsynlig at Brorskapet vil bidra til å sette en politisk agenda som andre politikere også må forholde seg til. I første rekke handler dette om å endre den geopolitiske orienteringa Egypt har ført de siste tre tiårene, som i praksis har betydd en full underordning under USA og Israel i bytte med store økonomiske overføringer.

Da Mubarak for første gang nylig utnevnte en visepresident, og valget falt på den tidligere etterretningssjefen Omar Suleiman, ble beslutninga møtt med avsky og hånlatter blant demokratidemonstrantene. Omar Suleiman er i utgangspunktet minst like forhatt som Mubarak selv. Derimot er det mange av demonstrantene som peker på Amr Moussa, den tidligere utenriksministeren og nå generalsekretæren i Den arabiske Ligaen, som en mulig ny president. Suleiman og Moussa har begge vært tilknyttet Mubaraks parti og statsapparat, og begge har fått sine stillinger via regimet. Så hvorfor er den ene forhatt og den andre ønsket av demokratiforkjemperne?

Dette forholdet illustrerer hvor viktig forholdet til Israel og palestinerne er som underliggende kraft i det egyptiske opprøret. Som etterretningssjef har Suleiman vært den i regimet som har hatt den næreste og mest direkte kontakten med Israel, og den som konkret har bistått Israel mest, blant annet i arbeidet for å destabilisere den folkevalgte palestinske regjeringa gjennom blokaden av Gaza. På motsatt side har Amr Moussa som talsperson for den arabiske Ligaen markert seg med noen sterke uttalelser om behovet for økt arabisk enhet og støtte til palestinerne stilt overfor Israels krigføring og folkerettsstridige anneksjonspolitikk. At dette bare har blitt ord og ingen handling, er en annen sak, men det tilskriver folk at Moussa hittil ikke har fått ryggdekning fra regjeringene i de arabiske statene. De vil forvente at det blir annerledes om han blir president, selv om han er helt sekulær og har bakgrunn fra det samme partiet som Mubarak.

Fare for islamisering?
Hva så med Brorskapets agenda om å islamisere det egyptiske samfunnet? Vil det bety en ny æra med kvinneundertrykkelse og forfølgelse av religiøse minoriteter og sekulære i Egypt? Vil Egypt under innflytelse av det muslimske Brorskapet kunne utvikle seg i retning av Afghanistan under Taliban?

En ting er at det finns minimal støtte for en slik utvikling innad i det egyptiske samfunnet. En annen ting er at dette heller ikke er Det muslimske Brorskapets nåværende politikk. De som trekker opp et slikt trusselbilde om hva et Brorskapsstyrt Egypt vil kunne bety, kan henvise til Brorskapets historie, og prinsipprogrammet som fortsatt er preget av denne historien.

Det er liten tvil om at den gangen Brorskapet ble stiftet i 1928 av Hassan Al-Banna, var det reelt en organisasjon som kombinerte antikolonial nasjonalisme med en konservativ og ganske eksplisitt antidemokratisk fortolkning av islam. Al-Banna ønsket reelt å implementere tradisjonelle sharialover i Egypt med en fortolkning som ikke er ulik den som praktiseres av regimet til Omar Hassan Al-Bashir i nabolandet Sudan, om enn ikke helt på nivå med Taliban, som like mye har blitt inspirert av gamle pashtunske stammenormer som av konservativ fortolkning av sharia. I dag framholder Brorskapets talsmenn at deres mål er parlamentarisk flerpartidemokrati og full ytrings- og religionsfrihet. Hvordan kan dette henge sammen? Er dette bare taktikk? Vil Brorskapet fortsatt egentlig ha en islamsk stat tilsvarende det organisasjonen gikk inn for tidlig på 1900-tallet?

Historien har ingen eksempler på at fundamentalistiske krefter på denne måten har seilt under falsk flagg. Tvert imot, når fundamentalistiske krefter har søkt å implementere teokratisk styre, har de vært helt utvetydige på at det er dette som er deres mål, og de har vært eksplisitte ikke bare i sin avvisning, men også i sin fordømmelse av demokratiet som styreform. Dette er da også årsaken til at Al-Qaidas nestkommanderende, egypteren Ayman Al-Zawahiri, som opprinnelig hørte til i Brorskapet, har brutt fullstendig med organisasjonen og fordømmer den i sterke ordelag. Brorskapet og Al-Qaida har samme ideologiske rot i Hassan Al-Bannas tenkning tidlig på 1900-tallet, på samme måte som Det norske Arbeiderpartiet og Bader-Meinhof-gruppa begge kan sies å ha hatt rot i marxistisk tenkning tidlig på 1900-tallet, men der stopper også alle videre paralleller.

En historisk parallell: Det antirevolusjonære partiet i Nederland
Midtøstenekspert Nils Butenschøn har sammenlignet Brorskapet med KrF i Norge. Den parallellen halter, mest fordi KrF aldri har vært noen dominerende kraft i det norske samfunnet, men også fordi KrF aldri har hatt en historisk bakgrunn i ekte antidemokratisk kristenfundamentalisme. Skal vi finne en mer overførbar historisk parallell, kan vi i stedet gå til et annet europeisk land, med en lengre partitradisjon enn den norske, og med en sterkere tradisjon for konservativ kristendom, sammenlignbar med den stillinga islam har hatt og har i det egyptiske samfunnet. Vi kan gå til Nederland.

Også denne parallellen har sine svakheter, som alle paralleller på tvers av tid og rom. Jeg vil likevel hevde at det finns mange nok likhetspunkter til at en sammenligning mellom Det muslimske Brorskapet med det protestantisk-konservative nederlandske partiet som hadde navnet Det antirevolusjonære partiet blir relevant i denne sammenhengen. Dette partiet oppsto fra en gruppering på 1840-tallet og hadde mottoet "Gud, Nederland og Huset Oranien". Navnet "antirevolusjonære" henspeilte altså ikke på motstanden mot bolsjevikrevolusjonen i Russland i 1917, som kom tiår seinere, men på motstand mot den franske revolusjonens demokratiske og sekulære idealer. Partiets ideal var et protestantisk teokrati hvor katolikker og jøder kun hadde posisjon som annenrangs borgere.

På tross av sitt ideal om teokratisk styre, deltok partiet i valg og i parlamentariske intriger og hadde i perioden etter dannelsen mange ministre i regjeringene, og ble av dette gradvis mer pragmatisk og sentrumsorientert. Da allmenn stemmerett ble innført etter valget i 1918, valgte det antirevolusjonære partiet å stemme for. Høyrefløyen i partiet brøyt da ut og dannet Det politisk-reformerte partiet. I motsetning til det antirevolusjonære partiet som i perioder var Nederlands største parti, har Det politisk-reformerte partiet alltid siden vært et marginalt ytterfløyparti helt og fullstendig uten innflytelse på Nederlands videre politiske utvikling.

Under 2. verdenskrig deltok det antirevolusjonære partiet i eksilregjeringa og motstandskampen mot nazistene. Dette sto i klar motsetning til de protestantisk-konservative i Tyskland, som ikke hadde en religiøs-fundamentalistisk bakgrunn slik som de antirevolusjonære i Nederland. Det viktigste protestantisk-konservative partiet i Tyskland i mellomkrigstida, DNVP, var aktive medløpere i det å bringe Hitler til makta, gjennom å inngå koalisjonsregjeringa med Hitler i januar 1933. De nederlandske antirevolusjonære skilte også lag med konservative partier og grupper i andre okkuperte land, som Belgia og Frankrike, som i stor grad samarbeidet med naziokkantene.

Etter 2. verdenskrig deltok de antirevolusjonære i flere borgerlige koalisjonsregjeringer, men kom etter hvert på kant med det markedsliberalistiske liberale partiet PVD og støttet Arbeiderpartiet i spørsmålet om økte offentlige velferdsbudsjetter. På slutten av 1970-tallet gikk de antirevolusjonære sammen med andre mindre protestantiske politiske grupper, men også med sine gamle fiender i det katolske partiet, og dannet Kristeligdemokratisk Allianse (CDA) som siden har vært Nederlands største parti ved de fleste valgene. Det nye partiet fikk da en tydelig borgerlig profil, og utbrytere fra venstrefløyen hos de antirevolusjonære brøyt ut og dannet Det evangeliske Folkepartiet. Dette partiet gikk på 1980-tallet sammen med Det pasifistiske Sosialistpartiet, De grønne og Kommunistpartiet og dannet partiet Grønne Venstre, som i dag er det mest ultraliberale partiet i nederlandsk politikk i livssyns- og kulturspørsmål, og de sterkeste tilhengerne av det flerkulturelle samfunnet, mens de ligger nest lengst til venstre, et hakk til høyre for det tidligere maoistiske Sosialistpartiet, i økonomisk politikk. Alt i alt kan man altså knapt tenke seg noen større politisk avstand enn avstanden mellom dette partiet og det opprinnelige grunnlaget for Det antirevolusjonære partiet i 1840-tallets Nederland.

Det muslimske Brorskapets og Egypts utvikling
Det er grunn til å anta at utviklinga til det muslimske brorskapet i Egypt vil kunne ha mange paralleller med utviklinga til det antirevolusjonære partiet i Nederland. Allerede på 1970-tallet brøyt Ayman Al-Zawahari og de virkelig fundamentalistiske kreftene ut av brorskapet og dannet Gama'a Al-Islamiya, som seinere har blitt en del av Al-Qaida-nettverket. 1980-tallet gikk mange av medlemmene i Brorskapet inn i det i utgangspunktet lovlige venstreopposisjonspartiet, Det sosialistiske Arbeiderpartiet. Dette partiet framstilte seg som Nassers arvtakerparti ved å motsette seg den mer markedsorienterte økonomiske politikken som Sadat og Mubarak la opp til, og den vestvendte utenrikspolitiske kursen som inkluderte fredsavtale med Israel. Med Brorskapsmedlemmenes inntreden, ble Arbeiderpartiet islamisert og fremmet slagord som "Islam er løsninga" før partiet ble forbudt og formelt endret navnt til Det islamske Arbeiderpartiet. Men samtidig som Brorskapet preget og endret Arbeiderpartiets politiske agenda og innhold, ble Brorskapet også påvirket tilbake, og har i mye større grad vektlagt kamp mot fattigdom, for arbeid, og for demokratiske rettigheter.

Dersom det blir demokratiske valg i Egypt til høsten, er det grunn til å tro at Brorskapet vil stille opp primært gjennom Det islamske Arbeiderpartiet. Så lenge Israel fortsetter sin folkerettsstridige anneksjonspolitikk overfor Palestina, vil dette være en overordnet felles kampsak som vil bidra til å holde ellers sprikende tendenser innad i Brorskapet sammen. I denne kampen, som i kampen mot diktaturet, er det allerede et kampfellesskap mellom Brorskapet og ellers venstreorienterte og sekulære grupper som kanskje vil kunne få implikasjoner også videre. Den gruppa som synes å ha vært mest aktive i organiseringa av de siste ukenes opprør er 6. aprilbevegelsen. Denne gruppa har sitt utspring som en venstreradikal facebookgruppe organisert til støtte for streikende tekstilarbeidere ved Egypts største industrianlegg, Misr Spinning and Weaving i Mehalla Al-Kubra i 2008. Gruppa var imidlertid også sterkt involvert i demonstrasjoner under Gazakrigen for to år siden.

Men samtidig som Brorskapet har overtatt et i utgangspunktet venstrenasseristisk parti, og i dag har et kampfellesskap med venstreradikale grupper, består Brorskapet i stor grad av middelklassegrupper som på lang sikt ikke alltid vil ha felles økonomiske interesser med de fattige massene og industriarbeiderklassen i Egypt. Før eller siden er det derfor nesten gitt at det vil oppstå en splittelse innad i den alliansen som nå kjemper for demokrati og for større grad av arabisk enhet og motstand mot Israel. Dette vil komme sterkere til overflata etter at diktaturet er avskaffet. Det vil bli spesielt tydelig dersom kampen for å forene den arabiske verden til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å akseptere en fredsavtale basert på folkeretten, faktisk lykkes.

Dersom middelklasseelementene i Brorskapet får dominere, kan Det islamske Arbeiderpartiet komme til å dreie mot høyre og bli et markedsliberalistisk parti av samme typen som det regjerende moderate muslimske partiet AKP i Tyrkia. I så fall vil venstrefløyen bryte ut og trolig finne sammen med sekulære venstregrupper og danne et nytt venstreparti. Motsatt kan Det islamske Arbeiderpartiet også utvikle seg klarere i retning av å være et antiimperialistisk og sosialistisk parti. I så fall vil trolig høyrefløyen bryte ut og danne et nytt mer markedsorientert og kanskje også mer tydelig konservativt islamsk parti. Uansett vil det politiske landskapet i Egypt på sikt måtte bli preget av de grunnleggende motsetningene mellom arbeid og kapital som preger alle kapitalistiske samfunn, og spørsmålet om teokratisk styre vil aldri komme på dagsorden dersom landet faktisk blir et demokrati, enten det skjer nå eller fra september.

1989 i den arabiske verden?

Den arabiske verden var fram til for få dager siden en bastant blokk av korrupte diktaturer. Store folkelige demonstrasjoner i Jordan i dag peker i retning av at Tunisias mangeårige diktator Zine Al Abidine Bin Alis ydmykende hals over hode flukt i forrige uke kan bli begynnelsen på en demokratisk bølge (Oppdatering 25.1: Store massedemonstrasjoner i Egypt i dag peker i samme retning. Angsten for regimet synes å ha sluppet taket. Spørsmålet er bare om regimet gjennom sin brutalitet er i stand til å gjenopprette angsten) (Oppdatering 1.2: Med dagens millionmannsdemonstrasjon er det trolig bare et tidsspørsmål før Mubarak må trekke seg. Samtidig har opptøyene i Jordan tvunget kongen til å sparke regjeringa også der). Det er ikke utenkelig at det kan bli en bølge med like stor kraft som den som skyldte over østblokkstatene høsten 1989 og som endte med den forhatte Berlinmurens fall. Det er flere likhetstrekk mellom situasjonen i Østblokklandene i 1989 og de arabiske statene i dag:

1. Forakta regimer
En grunnleggende likhet er at dagens regimer i den arabiske verden ikke bare er udemokratiske i innhold. De mangler også ethvert snev av folkelig støtte. I likhet med hva tilfellet var med Jaruzelskis Polen og Honeckers DDR, har Bin Alis Tunisa, kong Abdullahs Jordan og Hosni Mubaraks Egypt lenge blitt betraktet av sine lands borgere som regimer som utelukkende sitter med makta av to grunner: For å bevare sin egen makt og privilegier og for å tjene de geopolitiske interessene til en utenforstående supermakt.

Utenom regimets administrasjon og sikkerhetsstyrker finns det ingen samfunnsklasse, ingen etnisk gruppe, ingen religiøs gruppering, ikke en gang en klan eller stamme som genuint støtter disse regimene og som vil kunne mobiliseres som motkraft i det flertallet setter seg i bevegelse. Regimene har heller ingen reell ideologi å støtte seg til, og ikke noe ideologisk motivert partiapparat, bare en gjeng karrierister som vil hoppe over til opposisjonen ved første tegn til at det vil bedre deres karriereutsikter. I så måte skiller de arabiske diktaturene seg fra Iran hvor regimet nylig klarte å motstå et folkeopprør av betydelig større dimensjoner enn det som nå felte Ben Ali.

Svekket supermakt
Det var Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig som brakte alle de sovjetvennlige regjeringene til makta i Østblokklandene. De eneste landene hvor kommunistene kom til makta ved egen hjelp og ved folkelig oppslutning, var Albania og Jugoslavia, som påfallende nok også var de kommuniststatene i Øst-Europa som brøyt ut av Sovjetblokken, og Tsjekkoslovakia, som også forsøkte å gå sine egne veier i 1968, men ble stoppet av sovjetisk invasjon. Etter 1968 mistet også det tsjekkoslovakiske kommunistregimet det elementet av reell folkelig oppslutning som regimet fram til da hadde hatt. Alle de andre medlemslandene i Warszawapakten var etter det reine marionettstater for Sovjetunionen. Når disse regimene likevel klarte å holde seg ved makta helt fram til 1989, var nettopp erfaringene fra den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Ungarn 12 år tidligere en viktig del av folks bevissthet. Om regimet i seg selv var svakt og på leirføtter, fantes det en bestemt supermakt i bakgrunnen som ikke ville sitte stille og se på at maktgrunnlaget i egen bakgård smuldret bort.

Selv om måten USA har skaffet seg innflytelse i den arabiske verden har vært noe annerledes, har realitetene på i de seineste tiårene på mange måter vært de samme som de var i Østeuropa etter 1968, med USA i rollen som Sovjetunionen. I noen av landene (Marokko, Jordan, Kuwait) regjerer konger eller sjeiker som ble installert av tidligere kolonimakter før de trakk seg ut, mens i andre land er det partier med grunnlag i den historiske frigjøringskampen mot kolonimakta som under (Tunisia og Egypt) eller etter (Algerie)den kalde krigen valgte å søke støtte fra USA og Vesten for å oppnå økonomiske fordeler og opprettholde sitt maktgrunnlag.

I motsetning til hva tilfellet var i den sovjetkontrollerte Østblokken, har det skjedd tilfeller i den arabiske verden hvor USA-støtta regimer faktisk har blitt styrtet, slik det skjedde i Syria og Libya og også i det nærliggende, ikke-arabiske, Iran. Det har også vært et tilfelle hvor et tidligere USA-støtta regime vendte seg mot sin tidligere støttespiller; tilfellet Irak. I alle disse landene har befolkningene blitt behørig straffet. Befolkninga i Iran ble straffet med åtte år med krig mot Irak, som i disse årene ble oppildnet og utrustet av Vesten. Befolkninga i Libya ble straffet med bombetokter og internasjonale økonomiske sanksjoner, mens alle vet hva som til slutt skjedde med Irak.

Både evnen og viljen til å forsyne de arabiske diktaturstatene med våpen, etterretning og i noen tilfeller penger for å opprettholde sin posisjon ved makta, og viljen og evnen til å bruke en rekke ulike virkemidler for å straffe folk og nasjoner som har brutt med alliansen med USA og Vesten, har trolig bidratt til at de arabiske diktaturstatene har klart å holde seg ved makta gjennom flere tiår uten snev av folkelig støtte. Når opprøret i den arabiske verden har startet i 2010 er det derfor heller ikke unaturlig å se det i sammenheng med at pilene for USAs makt og innflytelse i verden peker bratt nedover, akkurat slik de gjorde for Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet.

USAs økonomiske problemer er ikke av samme karakter som Sovjetunionens. USA har ikke problemer med forsyning av dagligvarer til befolkninga. Til gjengjeld hadde Sovjetunionen heller ikke USAs problemer med galopperende underskudd på såvel statsbudsjettet som handelsbalansen med utlandet på 1980-tallet.

Sovjetunionen sleit gjennom hele 1980-tallet med en krig som både geografisk og i forhold til forløpet av krigen er nesten 100 prosent identisk med de problemene som USA sliter med i Afghanistan i dag.

Mangelen på tiltro til eget system førte til at den antatte reformatoren Mikhail Gorbatsjov ble valgt til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i 1985 etter at de tre foregående geriatriske generalsekretærene hadde avlidt i rask rekkefølge. I USA bidro kombinasjonen av økonomisk krise og håpløse utsikter i krigene i Irak og Afghanistan til at den antatte reformatoren Barack Obama ble valgt til president i 2008. Gorbatsjov startet reformer i den sovjetiske økonomien, men resultatet ble bare forverring og økt folkelig forbitrelse. Foreløpig ser det ikke mye bedre ut for Obama. Gorbatsjov ble derimot en helt i utlandet for sin vilje til å la være å gripe inn mot demokratibevegelsen i Øst-Europa i 1989. For dette mottok han Nobels Fredspris. Barack Obama har allerede mottatt Nobels Fredspris. Det gjenstår å se om han vil følge Gorbatsjovs eksempel og la de USA-støtta diktaturregimene i den arabiske verden falle på samme måte som Sovjunionen lot Østblokkdiktaturene falle i 1989.

(Oppdatering 26.1: Foreløpig synes det som om USA fortsetter å gi støtte til sine allierte blant diktatorene. I Obamas "State of the Union-tale ble ikke massedemonstrasjonene for demokrati i Egypt nevnt med et ord, mens Hillary Clinton har gått direkte ut med støtte til regimet, som hun mener er stabilt, og oppfordrer "begge parter" til å være "tilbakeholdne". Oppdatering 2.2: Nå, etter at Mubarak sjøl har erklært at han ikke søker gjenvalg til høsten, har USA endra retorikken og framstår i langt større grad som om USA støtter en snarlig avgang fra Mubarak. Det er mulig å tolke det som et ønske om at Mubarak går av før valget i september. Strategene i Washington har åpenbart erkjent at USA vil framstå i et enda mer negativt lys i egypternes øyne om de framstår som støttespillere for Mubarak til det siste, når Mubarak uansett er ferdig politisk)

Dødsstøt for sionismen?
Dersom Obama og resten av Vesten lar være å intervenere, og faktisk, som Gorbatsjov gjorde, heller viser støtte til de demokratiske revolusjonene og tydeliggjør at diktatorene må klare seg uten støtte, kan USA og Vesten regne med omtrent like stor taknemlighet fra de undertrykte folkemassene i den arabiske verden som det som ble Sovjetunionen til del da de lot sine østeuropeiske marionettstater falle, det vil si null.

Uten det gamle imperiet i Østblokken, og med en økonomi i stadig nedgang, gikk det knapt to år før Sovjetunionen selv brøyt sammen og hele det kommunistiske systemet i Østblokken dermed var en saga blott. Det er lite trolig at en demokratisk flodbølge over den arabiske verden vil ha tilsvarende konsekvenser for det kapitalistiske verdenssystemet umiddelbart, ettersom systemet ikke ensidig hviler på USAs militære og økonomiske muskler på samme måte som Østblokkommunismen hvilte på Sovjetunionen. Derimot er det sannsynlig at det vil få ganske umiddelbare følger for sionismen i Midtøsten. Demokratisering i den arabiske verden vil ikke true sionismen direkte i den forstand at folket i Israel vil reise seg mot det sionistiske systemet på samme måte som folket i arabiske land vil reise seg mot diktaturet. Tvert imot, de mest ekstremistiske formene for sionismen har stadig styrket sin stilling blant israelske velgere gjennom de seineste valgene. Men sionismen hviler ikke først og fremst på støtte fra sionistene selv. Den hviler først og fremst på massiv økonomisk og militær støtte fra USA.

Det hardeste slaget mot sionistiske ekspansjonsplaner kom på 1970-tallet da Israel ble tvunget til å gi Sinai tilbake til Egypt. Dette var delvis et resultat av at USA ønsket en fredsløsning etter at Egypt hoppet over fra Sovjetalliert til USA-alliert etter at Anwar Sadat tok over etter Gamal Abdul-Nasser. Men det er lite trolig at det i seg selv ville vært nok til å presse på plass den mektige Israellobbyen og få Israel til å oppgi både økonomisk lukrative og strategisk svært viktige bosettinger på Sinaihalvøya, som også hadde religiøs betydning for religiøse sionister. Når både den amerikanske Israellobbyen og Israel ble tvunget til å akseptere ønsket om en fredsavtale til Egypts fordel, var det først og fremst fordi den arabiske verden, for første og, hittil, siste gang viste enhet og tok i bruk sin økonomiske makt gjennom å stanse forsendelsene av olje til USA og allierte land i Europa. Dette førte til full stans for økonomiene i Europa som var direkte avhengige av oljeimporten fra Midtøsten, men også til en eksplosjonsarta prisøkning på olje som også ramma forbrukere og industri i USA, som i første rekke får sin oljeimport fra Latin-Amerika, særlig Venezuela.

I dag er USA enda mye mer sårbar for denne typen virkemidler fra de arabiske oljeeksportørene. For det første fordi USA nå er enda mye mer avhengig av import av olje enn den gangen da USAs egen produksjon var høyere mens forbruket var betraktelig lavere. For det andre fordi USAs viktigste direkte oljeleverandør, Venezuela, med all sannsynlighet hadde støttet en arabisk oljeblokade av USA for å presse USA til å presse Israel til å oppgi illegale bosettinger, oppheve okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza og rive den folkerettsstridige muren på okkupert palestinsk territorium.

På samme måte som demokratibølgen i Øst-Europa i 1989 førte til riving av den forhatte Berlinmuren, kan derfor demokratibølgen som kanskje, forhåpentligvis, vil skylle over den arabiske verden føre til at den minst like forhatte separasjonsmuren på okkupert palestinsk territorium blir revet. Hvis det nå likevel ikke blir noen demokratibølge i den arabiske verden, vil nettopp denne sammenhengen trolig også være forklaringa.

(Oppdatering 3.3: Mubarak falt, som kjent. Fortsatt kan man ikke konkludere med at Tunisia og Egypt har fått et grunnleggende regimeskifte, men signalene om en omlegging av den geopolitiske orienteringa er tydelige. Mest oppsiktsvekkende er det at iranske marinefartøyer har fått passere gjennom Suezkanalen. I går måtte også den Mubarakutnevnte, og -lojale, statsministeren Ahmed Shafiq trekke seg. I stedet ble den tidligere transportministeren Essam Sharaf utnevnt. Sharaf har tillit blant demonstrantene av to grunner: For det første trakk han seg i sin tid i protest mot korrupsjonen i regjeringa. For det andre er han kritisk mot Israel. I følge NRKs Odd Karsten Tveit har han uttalt at han ikke vil si opp fredsavtalen, men at han vil holde forbindelsene med Israel på et minimumsnivå inntil en fredsavtale med palestinerne som grunnlag for opprettelsen av en suveren palestinsk stat er på plass.

I andre land i regionen er utviklinga foreløpig mer uklar. I Jordan hvor demonstrasjonene spredte seg først, har det foreløpig ikke skjedd noe nytt. I Algerie har forsøk på å organisere protester blitt slått hardt og brutalt ned. I Marokko har det vært store demonstrasjoner, men også der har politiet slått ned protestene.

I Yemen har det vært de mest langvarige folkelige protestene mot regimet, men situasjonen der er noe annerledes ettersom landet lenge har hatt en politisk opposisjon og klanlojaliteter er sterke, noe som gjør at regimet også har sterkere støttespillere også i folket enn i mer moderne samfunn som Egypt og Tunisia.

Opprøret har også inspirert opposisjonsgrupper i Irak, spesielt i det kurdiske Nord-Irak, hvor det har vært massive demonstrasjoner mot den regjerende koalisjonen av "klanpartiene" PUK og KDP.

Blant de autokratiske gulfstatene har opposisjonelle begynt å bevege på seg i Oman, mens regimet i den hardeste politistaten, og det geopolitisk viktigste landet i Midtøsten, og kanskje verden, Saudi-Arabia, foreløpig har klart å holde ting i sjakk.

I Bahrain har det derimot vært kjempedemonstrasjoner og kraftige sammenstøt, og det er trolig det landet som per i dag har størst utsikter for å få en form for maktskifte. Også der har imidlertid regimet en form for støtte i deler av befolkninga, det vil si blant sunnimuslimene som utgjør drøyt 20 prosent. Skulle det skje en demokratisk omveltning i Bahrain og en representant for sjiaflertallet komme i statsministerposisjon, kan det bli dramatisk for USA som har sin militære hovedbase i landet.

Libya er det landet som utvilsomt har fått mest oppmerksomhet, og det eneste landet hvor opprøret har fått en militær form. Her har opprørerne per nå tilsynelatende kontroll over omtrent halve landet, om enn en mindre andel av befolkninga, ettersom en så stor del av befolkninga lever i hovedstaden som fortsatt er klart under al-Qadhafi-regimets kontroll. Al-Qadhafi har i løpet av de siste årene bevega seg fra å være selve sjefsterroristen til å bli en av flere diktatorer i regionen med gode forbindelser til vestlige oljeselskaper. Al-Qadhafi har også samarbeida med vestlige interesser geopolitisk, i kampen mot Al-Qaida, men også i forbindelse med konflikten i Darfur, hvor Libya det siste året har vært base for den USA-støtta opprørsgruppa JEM. Dette har likevel ikke hindra vestlige land, med USA i spissen, fra å fordømme Al-Qadhafi i kraftige ordelag på en helt annen måte enn hva tilfellet var i startfasen av opprøret i Egypt, da Mubarakregimet drepte hundrevis av helt fredelige ikke-bevæpna demonstranter.

Alt tyder på at USA og Vesten søker å posisjonere seg i forhold til et kommende nytt regime i Libya, og i den forbindelsen søker de å gjenskape bildet av Al-Qadhafi som Vestens gamle fiende. Den rollen er al-Qadhafi da også mer enn villig til å spille i den situasjonen han nå befinner seg i, for dermed å kunne spille ut det antiimperialistiske kortet mot opprørerne, som bin Ali og Mubarak aldri kunne få gehør for. Det gjør at utfallet av kampen i Libya på det nåværende tidspunktet er umulig å spå. Det er også vanskelig å vite hva utfallet blir om al-Qadhafiregimet faller.

Selv om Vesten gjør sitt ytterste nå for å innynde seg i opposisjonen, og også har gamle kontakter der fra de delene av opposisjonen som er knytta til det gamle kongehuset som regjerte Libya på korrupt vis før al-Qadhafi tok makta for 41 år siden, er det langt fra sikkert at det er disse som vil vise seg å være de sterkeste. Opprørerne har også fått sterk og tidlig støtte fra blant andre Yusuf al-Qaradawi, en av de mest innflytelsesrike teologene knyttet til Det muslimske Brorskapet i Egypt. Spesielt i det østlige Libya, hvor opprørerne per i dag har makta, har islamistiske grupperinger, både Brorskapet og mer militante grupper med forbindelser til Al-Qaida, hatt sin tradisjonelle base.)